Hva er god arkitektur?


Arkitektur danner det fysiske rammeverket for livet vårt, og den påvirker oss både emosjonelt og konkret gjennom sansene. God arkitektur er derfor avgjørende for å kunne leve gode liv. Hvordan skaper vi da god arkitektur? Svaret på dette spørsmålet er sammensatt, men som et utgangspunkt må vi slå fast at arkitektur rommer mye mer enn subjektiv smak.

Deretter kan vi observere at arkitekten er en myteomspunnet skikkelse som tilskrives mange karakteristikker. I Ayn Rands novelle The Fountainhead er arkitekten en ensom heroisk skikkelse som nekter å la seg kue av bakstreverske tradisjonalister. Den britiske arkitekten Ernö Goldfinger ble av nabo Ian Fleming brukt som modell for en av de mest ikoniske Bond-skurkene. I filmen The Architect fra 2016 blir arkitekten karikert som en lidenskapelig visjonær blottet for empati og uten forståelse for praktiske hensyn. Mange ser på arkitekten som en av disse tre: en fremtidsrettet visjonær, en egenrådig skurk eller en arrogant bedreviter.

Det offentlige ordskiftet preges av ytterpunkter hvor man på en side finner dem som med nostalgi i blikket ønsker seg tilbake til historiske stilepoker. På den annen side finner man dem som med digital teknologi som verktøy er mest opptatt av å peke fremover. Begge disse ståstedene resulterer imidlertid i dårlig arkitektur.

Hvorfor går det ofte galt?

Deler av fagmiljøet lever i et selvpålagt vakuum der man prøver å finne opp hjulet på nytt for hvert prosjekt. Det går ofte galt. Velger man kun å se fremover, vil man av åpenbare årsaker komme til kort.

To av de relativt nye kontorbyggene i Barcode eksemplifiserer dette. Det første bygget i rekken blir nå, bare tolv år etter at det ble ferdigstilt, totalrenovert (venstre). Bygget består av generiske etasjeplan med en slett glassfasade uten noen form for utvendig solavskjerming. Et glasshus er dyrt å varme opp om vinteren, og om sommeren blir det et drivhus som må kjøles ned. Dette er ikke ny kunnskap, men likevel bygde man slik. Bygningen representerer en trend, ikke kvalitet og langsiktighet.

I motsatt ende av Barcode-rekken finner man en bygning i tegl. Det interessante er at det er samme arkitekt som står bak. Det tok med andre ord ikke lang tid før man mistet troen på de slette glassfasadene. I dette prosjektet er det stedvis få og små vinduer, og man kan lure på om utsyn og dagslysforhold er optimale. Disse to bygningene representerer derfor den grøftekjøringen som skjer når man bare ser fremover: først til den ene siden, så til den andre.

Finnes svaret i fortiden?
Men det blir også feil å drømme seg tilbake til en svunnen tid. Arkitekter blir ofte beskyldt for å favorisere moderne stil foran tradisjonelle stilarter. Å hevde at man bør bygge slik man gjorde i en tidligere tidsepoke, er derimot problematisk på flere nivåer. Verden ser ikke ut slik den gjorde da, teknologien har utviklet seg, og vårt referansegrunnlag har endret seg.

Gresk arkitektur er blant annet et resultat av hvor langt en steinblokk kan spenne uten å knekke sammen. Romersk arkitektur ble slankere i uttrykket fordi man oppdaget at man kunne bygge buer, og oppfant en type betong. Gotisk arkitektur tok dette et skritt videre. Med en spiss bue kunne konstruksjonene bli enda slankere og mer høyreiste. I moderne tid har introduksjonen av stål og armert betong muliggjort enda større spenn og bygninger så høye at de skraper skyene.

Estetikk forstått som ornamentikk er også en plastisk størrelse. I tillegg til å være et statussymbol har stil og ornamentikk gjennom alle tider gjenspeilet samtidens kultur og livssyn. I antikken ble datidens guder avbildet, og i middelalderen dominerte kristendommen i kunst og arkitektur. Etter hvert som befolkningen lærte seg å lese, og skrive, forsvant noe av behovet for symboler i arkitekturen. I en postmoderne verden har tradisjonelle referanser mistet mye av sin almengyldighet. Det har ledet til individualisme og pluralisme. Det er ikke lenger ett dominerende narrativ som gir tilværelsen mening. Dette påvirker også arkitekturen, og vi lever i en tid hvor alt er tillatt.

Videre ser man hvordan det modernistiske narrativet med funksjon, standardisering og masseproduksjon sammenfalt med kapitalismens intensitet og markedsstyrte profittmaksimering. Dermed ble økonomisk produktivitet definerende for en bygnings suksess, ikke kvalitative kriterier som estetikk og opplevelse. I denne prosessen ble arkitekturen ribbet for alt som var strukturelt eller funksjonelt overflødig, og ornamentikken ble borte. Østerrike-ungareren Adolf Loos skrev om dette allerede i 1931 i essayet «Ornament and Crime». Han mente at ornamentikk var sløsing med ressurser:

Ornamented plates are very expensive, whereas the white crockery from which the modern man likes to eat is cheap. The one accumulates savings, the other debts. It is the same with whole nations. Woe when a people remains behind in cultural evolution! The British are growing wealthier and we poorer.

Men for Loos handlet det om mye mer enn økonomi:

Every period had its style: why was it that our period was the only one to be denied a style? By ‘style’ was meant ornament. I said, ‘weep not. Behold! What makes our period so important is that it is incapable of producing new ornament. We have out-grown ornament, we have struggled through to a state without ornament. Behold, the time is at hand, fulfilment awaits us. Soon the streets of the cities will glow like white walls! Like Zion, the Holy City, the capital of heaven. It is then that fulfilment will have come.’

Arkitektur er vevd sammen med samtidens ånd, ideologi, materialer, økonomi og teknologi. Man kan derfor ikke repetere noe som fungerte i en tidligere tid med en forventning om at det skal ha samme virkning nå som det hadde da; arkitektur kan ikke stå stille. Historien er likevel en bunnløs kilde til kunnskap dersom man ser forbi de overfladiske stilmarkørene. Hva vil det si å lære av denne kunnskapen?

Hvordan skape god arkitektur?
For å kunne skape god arkitektur er kontinuitet avgjørende. Dersom man lærer av det som er blitt gjort før, samtidig som man er fremoverrettet og tar i bruk dagens teknologi, kan man produsere noe som er relevant for nåtiden og fremtiden. Dette skjønte den moderne arkitekturens far, Le Corbusier. Han uttalte:

It is necessary to understand history, and he who understands history knows how to find continuity between that which was, that which is, and that which will be.

Rådhuset i Oslo er et eksempel på arkitektur som kontinuitet. Det er en bygning som i et arkitekturhistorisk perspektiv er entydig moderne, men som samtidig bygger videre på historiske temaer som symmetri og orden. På avstand er det enkle kubiske former som danner to tårn, en port inn til byen. Kommer man nærmere, ser man at teglsteinen danner intrikate dekorative mønster, og førsteetasjen består av pilarer i stein som gir dybde og artikulasjon til fasaden. Dette gjør at bygningen er både storslått og enkel, samtidig som den er intim og relaterer til menneskets dimensjoner når man kommer tettere på. Variasjon i skala gjøre at arkitektur kan kommuniserer på ulike nivåer samtidig: Rådhuset kommuniserer både med byen og de tilstøtende byrommene så vel som at bygningen henvender seg til deg.

Neues Museum i Berlin viser oss viktigheten av historiefortelling. Bygningen ble bombet under krigen, og sto forlatt frem til 1997, da David Chipperfield Architects vant en konkurranse for å gjenreise museet. Arkitektens tilnærming var å bevare den eksisterende bygningsmassen slik den var, men utfylle bygningens opprinnelige volum. De nye strukturene er enkle og abstrakte i sitt formspråk, og skiller seg fra de eksisterende elementene. Dette fremhever historien til bygget, og man prøver ikke å skjule eller glatte over krigens ødeleggelser. Hadde man heller valgt å bygge en kopi av den opprinnelige bygningen, og med det visket ut skillet mellom gammelt og nytt, hadde denne fortellingen gått tapt, og resultatet ville vært en naiv replika av noe som en gang var.

Enda et kjennetegn på god arkitektur er at den aktivt stimulerer sansene våre. Dette kan beskrives som atmosfære. Minner er en stor del av hvordan den enkelte opplever et sted, men atmosfære kan også dekomponeres til konkrete fysiske størrelser. Vi har alle erfaringer knyttet til vær, vind, lys, mørke, tyngdekraft eller, mer abstrakt som åpenhet og lukkethet. Disse universelle referansene gir arkitekten et vokabular som kan brukes aktivt i utformingen av et prosjekt. Norges fremste arkitekt, Sverre Fehn, brukte blant annet spesifikke materialer, teksturer og manipulasjon av lys til å gi sine bygninger liv. Overlyset som filtreres gjennom takkonstruksjonen i den nordiske paviljongen i Venezia, er et eksempel i så måte (neste side). Her er det et stort rom som brukes til utstillinger, men lignende kvaliteter finner man også i Villa Schreiner. Denne beskjedne enetasjes boligen viser at god arkitektur kan skapes uavhengig av størrelse og budsjett.

Dersom man analyserer god arkitektur på tvers av ulike historiske epoker og kulturer, vil man erfare at disse verkene i stor grad tar opp i seg de temaene som er blitt introdusert ovenfor. Dette taler for at arkitektur ikke handler om tidsbestemt ornamentikk og subjektiv smak, men om elementære og tidløse størrelser som i seg selv kan manifesteres på ulike måter.
Publisert: Mentsch Magazine (print)



Rådhuset i Oslo



Provoserende stillhet


Det nye Nasjonalmuseet i Oslo, tegnet av det tyske arkitektkontoret Kleihues+Schuwerk, er i skrivende stund under oppføring og dørene åpner i 2020. Allerede før bygningen er ferdig, har den fått hard medfart. Arkitekturkritikker Erlend Dokk Holm sier i Aftenposten at «bygningen er ignorant overfor byen.» I samme artikkel sier Kathrine Nyhus, arkitekt og tidligere leder for Oslo Arkitekturforening, «Jeg sliter med å forstå hvorfor juryen har valgt et bygg som er så introvert og lite opptatt av sitt naboskap med omgivelsene.» Den hardeste kritikken kommer fra Gaute Brochmann i Morgenbladet. Han skriver:

«Med tanke på hvor mye penger og prestisje som er involvert, kan jeg ikke annet enn å slutte meg til hylekoret og si at Nasjonalmuseet på Vestbanen blir et nesten ubegripelig dårlig prosjekt. Huset blir en lukket borg midt i Oslo.»

Det kritikerne overser er at utviklingen av havnepromenaden og kanskje Aker Brygge især, har et skrikende behov for et øyeblikk av stillhet. Området trenger ikke enda en bygning som kjemper om oppmerksomhet gjennom skinnende fasader og overfladisk jåleri.

Dramatiker og Pulitzer Prize-vinner Annie Baker observerte tidligere enn folk flest at samtidens jag etter mer fart og dynamikk kombinert med en stadig streben etter å sjokkere lett kan bli uinteressant og innholdsløs. Hun er kjent for å ha etablert the quiet style. Hun beskriver sin egen tilnærming til teater slik:

«I feel so over – stimulated and bored by a lot of the theater I see these days because of the breakneck speed at which it’s performed. There’s this obsession with ‘pace’, and I think it’s because we’re terrified of boring audiences that are used to looking at the internet while watching tv while talking on their Iphone [ …] I think the one thing left that really makes people uncomfortable is empty space and quiet.»

Man finner de samme tendensen som Baker uttrykker overalt i samfunnet, også i arkitektur. Det er blitt en norm at påkostede offentlige bygg skal bli spradende signalbygg. Forventningen er at disse byggene skal løfte seg selv og sine omgivelser ut av sin anonymitet og skape et Instagram-motiv som tiltrekker seg oppmerksomhet fra fjern og nær. Nasjonalmuseet bryter med dette idealet og våger å tilby rom for stillhet og kontemplasjon. Bygningen har ikke behov for å skrike høyere enn sine naboer, og innholdet spiller hovedrollen. Sett i lys av samtidens jag etter å skille seg ut, er dette så radikalt at selv de man tenker på som radikale blir provosert.

Det nye Nasjonalmuseet har potensial til å bli det mest interessante prosjektet i Oslo siden operaen sto ferdig i 2008. Museet ligger som et bakteppe for Nobels Fredssenter og Rådhusplassen foran. Mellom de to byggene dannes det en skjermet forplass. Den introverte karakteren til dette plassrommet gir besøkende en mulighet til å roe ned før man går inn i museet, en sensorisk detox. Sett fra utsiden danner bygningen en bakvegg til sine omgivelser, man får ryggdekning og et sted å betrakte sine omgivelser fra. Den enkle monumentale formen setter bygningen i direkte sammenheng med Rådhuset og Akershus festning, en dialog mellom kjemper.

Den introverte karakteren er en av prosjektets styrker. Å bli utsatt for enorme mengder informasjon på kort tid er blitt en del av vårt moderne samfunn, men det finnes dimensjoner og tilstander i oss mennesker som bare kan nås dersom man tar seg tid til å søke dem. Bygningen hjelper oss til å stenge ute overfladisk informasjon, den er en moderne festning mot samtidens uavlatelige støy. Vegger kan være frigjørende, begrensninger kan hjelpe oss til å kanalisere oppmerksomhet.

Stillhet leder over i skjørhet og sårbarhet, gitt at man lar tiden virke. Da kommer det som er under overflaten til syne. Denne sårbarheten finner man i kunsten som kommer til å fylle museet. Marmor- og glasshallen som vil krone bygningen, formidler den samme skjørheten, men her som en del av arkitekturen. Spenningene som oppstår mellom de ugjennomtrengelige steinveggene og den gjennomskinnelige hallen vil bidra til å formidle det emosjonelle spennet som finnes i kunst og i menneskesinnet. Innsnittene i fasaden viser på en subtil måte at det er mulig å komme inn, det er ikke et lukket bygg.

Det er fortsatt ubesvarte spørsmål knyttet til museet, men disse svarene vil man ikke få før det er ferdig. Det viktigste spørsmålet er likevel ikke hvorvidt fasaden er for lukket eller ei, men om prosjektet har den iboende kompleksiteten som er nødvendig for et museum av nasjonal betydning. Det er viktig å påpeke at kompleksitet handler ikke om hvor vidt noe er komplisert. Tilsynelatende enkle bygninger kan være komplekse på en måte man bare erfarer lag for lag når man selv opplever dem og tar dem i bruk.

Det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen har potensial til å bli akkurat det byens eksplosive og til dels kaotiske havneutbyggingen trenger; et pusterom hvor man kan søke innover. Bygningen evner allerede å kommunisere på flere nivåer samtidig og går i dialog med Rådhuset og festningen. Oslo trenger flere steder som ikke er ensidig opptatt av fart og spenning, men hvor det er rom for kontemplasjon, steder hvor det er provoserende stille.
Publisert: morgenbladet.no



Nasjonalmuseet



En ny boligdialog


Storskala boligproduksjon har kjørt seg inn i en blindgate. Som en følge av stort press på boligmarkedet de siste tiårene, pumper kommersielle utviklere ut 'hvite skoesker' som stables så høyt og tett som reguleringen tillater. Den største hemskoen for kvalitet i boligbyggeri er at utbyggere ikke har intensiver for å produsere god arkitektur. Så lenge bygget ikke faller fra hverandre innenfor en kort garantitid er alt vel. Rommenes dimensjonering er predefinert av pålagte minstekrav, og arkitekturen blir redusert til en øvelse i å lage den mest spennende fasaden, så lenge denne ikke blir for dyr selvsagt.

I en slik kontekst blir dialogen mellom utbyggere, arkitekter, planmyndighet og de som skal bo i byggene i beste fall mangelfull. Fokuset ligger ikke på hvordan man kan bidra til å utvikle robuste og gode boliger som dekker samtidens behov, men på reguleringsbestemmelser, økonomi og tekniske krav.

Nye ideer
Debatten rundt boligproduksjon trenger nye innspill. I essayet 'Et Lukket Kapittel?' tar Margrethe Dobloug for seg boligutviklingen i Norge og viser hvordan eksperimentering og fleksibilitet må vike for generiske løsninger drevet frem av eiendomsutviklere:

Den enkelte bolig fremstår som en utbyttbar vare. Målet for utbyggere er å selge boliger så fort som mulig, og beboeres fremtidige behov registreres knapt. Dette regimet har forandret synet på fleksibilitet.

Det kan virke som om premisset for boligbygging har kommet skjevt ut. Man bygger boliger for en gjennomsnittsperson som ikke eksisterer, for deretter å selge boligen før den er bygget ved hjelp av generiske illustrasjoner. I ovennevnte tekst skriver Doubloug:

'Det er boligen som skal tilpasses menneskene, ikke menneskene som skal tilpasse seg boligen', var et symptomatisk utsagn fra arkitekter som arbeidet med boliger i 1960-årene. Boligproduksjonen etter krigen ble kritisert for standardisering og ensretting og for manglende tilpasningsdyktighet.

Kritikken som ble rettet mot etterkrigstidens boligbygging kan i stor grad hentes frem igjen i dag. På tross av dette vil nok noen hardnakket hevde at det er nettopp disse hvite standardiserte skoeskene markedet etterspør, men på den andre siden kan man også hevde at mennesker har et behov for et sted å bo, og folk flest er nødt til å ta pragmatiske valg. Ofte innebærer dette å kjøpe eller leie en bolig med lav kvalitet til en høy pris, spesielt i pressområder. Men hva om boligkjøperne ble presentert med flere reelle valgmuligheter? Hva om den som trenger en bolig fikk mulighet til å lage den selv? Hva om innenfor visse rammer kunne man selv velge størrelse på boligen? Og ikke bare lengde og bredde, men også høyde? Hva om man kunne kjøpe kubikkmeter?

Tomt i tre dimensjoner
Det tradisjonelle narrativet er at man kjøper et stykke land for så å sette opp et hus. Selve byggingen og designet av bygget kan gjøres selv eller ved hjelp av andre, men det blir skreddersydd til de som skal bo der. Dette står i sterk motsetning til en moderne verden hvor alt dette gjøres uten samråd med de som skal bo i boligen. Naturlig nok henger dette sammen med forutsettingene av å bygge høyt og tett i en urban kontekst, men det trenger ikke å være slik.

Det finnes etter hvert flere gode eksempler på prosjekter som utfordrer den generiske masseproduksjonen av boliger, og de beste eksemplene finnes utenfor Norges grenser. Dette må sees i sammenheng med finanskrisen som rammet store deler av Mellom og Sør-Europa mye hardere enn Norge; kriser skaper grobunn for alternative løsninger. Et av disse eksemplene finner vi i Nederland. Marc Koehler Architects har utviklet et konsept de kaller 'Superlofts.' Prosjektet beskrives som følger på deres nettsider:

Participatory, sustainable and adaptable, Superlofts offers its members the freedom to personalise their ‘raw space’ interior, and exterior, and actively engages them from the outset to co-create the building and its shared spaces to form a global co-living community.

Resultatet er boliger for de som skal bo der. En interessant bivirkning er hvordan denne strategien gir mindre bedrifter mer jobb. Isteden for at store bedrifter gjør alt, får man en omfordeling hvor større bedrifter med sin erfaring løser de mest komplekse oppgavene, mens mindre arkitektkontorer, utbyggere og leverandører utvikle de individuelle boligene. Lacaton & Vassal har i en årrekke transformert franske lamellblokker med stort hell. De åpner opp fasaden for så å legge til et nytt lag med udefinert rom som beboerne selv programmerer. Alejandro Aravena og hans kontor Elemental har tegnet boligprosjekter hvor bare deler av husene blir bygget, og beboerne fullfører så resten av selv. Av nyere prosjekt som fremdeles er under utvikling, finner man Naked House. Det er et prosjekt utviklet av arkitektkontoret OMMX sammen med den ideelle utbyggeren Naked House, hvor en enkel og robust DIY-vennlig arkitektur overlater store deler av den innvendige utformingen til beboerne. Prosjektet har politisk støtte fra ordføreren, og har allerede vakt stor internasjonal oppmerksomhet. I Norge kan Vindmøllebakken i Stavanger tegnet og utviklet av Kruse Smith, Helen & Hard og Gaia trekkers frem. Dette er en både-og-løsning hvor man har har sin egen leilighet samtidig som man deler generøse fellesarealer utformet for å stimulere til en bærekraftig livsstil. I hovedstaden er prosessen rundt Hauskvartalet drevet av da Eriksen Skajaa Arkitekter, verdt å nevne. Skisseprosjektet 'er en drøfting av hva den bærekraftige minimumsboligen er i dag og en undersøkelse av hvordan man kan utvikle boligprosjekter med høy grad av brukermedvirkning.'

Politisk vaktbikkje
Dersom man i det hele tatt skal kunne teste alternative ideer for utvikling av boliger også her til lands, må politikere tilrettelegge for dialog rundt disse temaene. I en liberal økonomi gir staten ansvaret for utbygging til private aktører. Staten blir da i stor grad redusert til vaktbikkje og prøver å tøyle markedskreftene ved hjelp av reguleringer og tekniske forskrifter. Som et resultat blir dialogen mellom politisk myndighet og utførende part ofte teknisk og kverulerende instedet for konstruktiv; den ene parten vil begrense, den andre parten vil utvide. Man kan undre seg hvorvidt deregulering er veien å gå, eller om man det er en annen form for regulering som må til.

Deregulering
Deregulering gir utvikler mulighet til å klemme inn enda flere små leiligheter, lage dypere bygningskropper og flere 'Laila-løsninger'. Patrik Schumacher, øverste leder ved Zaha Hadid Architects i London, mener at dette er løsningen på boligmangelen. Ifølge ham selv trenger ikke millennials boliger med stue. Følgene begrunnelse ligger til grunn:

For many young professionals who are out and about networking 24/7, a small, clean, private hotel room-sized central patch serves their needs perfectly well.

Han ser også for seg at offentlige areal blant annet parker, må frigjøres for boligbygging samtidig som at man fjerner tekniske forskrifter. Bare da kan man bygge et tilstrekkelig antall boliger og få prisen ned. Her bør det legges til at prisen per kvadratmeter likevel vil gå opp og således stimulere til ytterligere boligspekulasjon.

Allerede popper profesjonelt driftede bokollektiver opp rundt om kring i London. Her trenger man ikke å vaske, skifte på sengen, lage mat eller bekymre seg for vedlikehold. En månedlig regning tar seg av alt dette og mer. Velutstyrte fellesarealer kombinert med minimale private soverom sørger for å holde maurtuen i gang. Beboerne er trendy hardtarbeidene unge voksne som fører en livsstid hvor arbeid, fritid, nettverking og fest smelter sammen. I realiteten er det en oppgradert utgave av studentboliger. Er dette løsningen? Selv om dette nok kan bidra til å dekke noen behov, kommer man ikke unna at disse stenene har en tendens til å tiltrekke seg en bestemt type mennesker, innenfor et begrenset aldersspenn og gjerne single.

Dialog
Hva da med en annen tilnærming til boligregulering? I dag er politikere med på å utforme de ytre rammene for arkitektur. Ved hjelp av streker, skravur og tabeller prøver man å tøyle markedskreftene. Dette har sin verdi, og jeg tror de fleste millennials er glad for at Patrik Schumacher ikke er boligminister. Men som nevnt over; dette kan fort bli en bakstreversk og lite konstruktiv måte å utvikle nye boliger på. Den britiske arkitekten David Chipperfield med kontorer blant annet i Tyskland, mener at London har noe å lære av Berlin. I London som i Norge, har private utbyggere fått stor makt og hvorvidt noe er bra eller dårlig handler i første rekke om finansiell verdiskapning. Bygninger er i første rekke produkter, ikke en del av en by. Chipperfield sier blant annet at:

Clearly the war and the fact Germany had to reconstruct itself spiritually as well as physically means it is a much more reflective society than ours [Great Britain]. Ours is a success-based culture. If something is successful it’s successful. Whereas here [Berlin] there is a lot of discussion about what things mean.

Veien videre
Skal man komme opp med alternative og mer robuste løsninger på boligproduksjon, må premissene for oppgaven bli formulert riktig. En forståelse for arkitektur som en tredimensjonal og romlig disiplin må revitaliseres. Dette må settes i sammenheng med å utvikle boliger som evner å ta opp i seg samfunnsmessige endringer og beboernes behov.

Videre trengs det en meningsfull dialog i skjæringsfeltet mellom politikere, private aktører, designere og arkitekter. En proaktiv planmyndighet kunne bidratt til å faselitere dette. Da kunne man fått en konstruktiv debatt og et regelverk med en iboende kapasitet til å legge til rette for alternative måter å bygge boliger på. Det hadde vært spennende å se hva som hadde skjedd dersom planmyndighetene inviterte til en aktiv diskusjon om hva vil det si å bygge boliger i Norge i dag.
Publisert: +Kote #10, papirutgave 

www.magasinetkote.no



Trellick Tower, Vest-London



Hipster Economics


Stagnating wages, polarisation of city and countryside, economic crisis as the new normal and empty promises made by visibly insecure politicians. All of this and more, has given rise to distrust in the neoliberal economic project.

It might be too easy to blame neoliberalism for all that is wrong in society. After all, the industrial revolution and mass production supported by marketing and liberal politics did play an instrumental role in rebuilding USA and Europe after the World Wars. Affordable low interest mortgages, public spendings and political encouragements to spend money did an immense job to improve the lives for millions of families and businesses and helped establish the broad middle class we take for granted today. The notion that one was helping the nation grow by spending money was soon adopted by all major economies in the western world.

In a historical context this narrative is true, to a great extent. However the same argumentation that was used then cannot be used today as we are facing a different set of challenges. The liberal market economy was put in place to rebuild countries, today the neo-liberal project is benefiting the already wealthy and social mobility is decreasing. Working your way up through hard work is not as straight forward as it used to be. Increased connectivity has led to a monopoly economy; the already big get bigger and the gap to the working class increases. This has led to a number of economists including Tim Jackson, author of Prosperity Without Growth (Dec 2016), suggesting that we look for new economic models.

The Hipster Movement
Much has be said about hipsters over the last decade. The caricature is someone with skinny jeans, oversized glasses, full beard and often found working on their laptop in an independent coffee shop. Like anything cool and progressive, the hipster lifestyle has been commercialised and watered out to reach a broader audience. However, beyond the caricature and the commercial hipsterism, there is a lot more to this movement.

A notion popularised by the generation of hipsters is the importance of knowing where any given product has its origin, and a willingness to pay for well-crafted items or tailored experiences. Another trait is the interest in the people and process attached to the product or service. Part of this is a wish ensure that neither people nor the environment have been exploited in the process of creation. Subsequently, hipsters are being accused for fetishising rarity, for wanting things that are hard to track down and get hold of just for the sake of it. However, that is not the real reasons behind all of this.

Commercialism
To understand the underlying mechanisms driving the now global movement one has to look at the cultural and economic context from which it arose. Commercial industries have become perversely obsessed by creating demand for the sole sake of producing and selling more and more stuff. The invention of trends and low quality products, which are designed with the intention of being replaced by the next model, are now creating stuffocation as James Wallman labels it in his book with the same name (2015). In the western world we now have too much stuff. This overabundance has created anxiety, stress,environmental pollution, clutter and inhumane work conditions for factory workers. Bad factory conditions is nothing new of course, but they have been outsourced to poor countries somewhere far away from the pretty facades of the western world. Some workers producing apparel for the world renown retailer Zara have hidden messages calling for help in Zara garments.

Examining the hipster movement in this context will show that there is a lot more to it than skinny jeans and big glasses. The urge to declutter, obtain high quality items, both vintage and new, to learn about process and origin is a direct reaction to the superficial and wasteful society presented to us by commercially oriented political institutions. Although there are many obvious negatives with commercialism, politicians are reluctant to encourage alternative ways of manufacturing and distribution because the more people buy, consume and throw away only to buy more stuff again, the more they contribute to the general economy. So much so that Number 10 hushed down the economic study which Tim Jacksons book is based on.

The Hipster Economy
Hipsters have been instrumental in changing people's attitude towards quality and subsequently what we are willing to pay for quality products. Key aspects of this are an interest in being ethical and to value the creation process and craftsmanship. It does not take a genius to work out that if a pair of trousers cost £10 parts of the production chain is being severely exploited. As a result more and more people are now reluctant to support large commercial retailers. Examining the viability of the hipster economy further, shows that it makes sense even from an economic, dear I say commercial, point of view. If you buy a pair of quality shoes for £200 made locally by a skilled craftsman, you will in fact contribute more to the general economy compared to buying four pairs for £40, and your shoes will not have to travel halfway around the world thus reducing their carbon footprint dramatically. If you opt for the former you might even be able to visit the workshop and understand that making quality shoes is time consuming and that the price tag is fair.

A Healthier Lifestyle
As that one quality pair of shoes is likely to outlast the four £40 pairs, pursuing this path will help declutter one's surroundings as one will need less objects. In turn, this mentality will free up time and resources as the need to maintain an hectic lifestyle governed by ephemeral trends and consumerism diminishes.

The hipster economy is willing to pay more for a product in exchange for durability, design, an ethical production chain and the story behind the product/service. To find such products and services can be quite hard, therefore rather than cracking jokes about hipsters and their hunger for quality products, it should be applauded and encouraged.
Published: Mentsch Magazine



Losæter, Oslo



Mark